Andakt: Peter går på vannet

Jeg har reddet en fyr fra å drukne. Det var i skolens basseng på 12x12 meter en ettermiddag. Jeg var tolv år. En fyr på rundt 15 år var ute i bassenget og svømte rundt med hendene oppe på en isopor plate. Plutselig mistet han plata og begynte å fekte vilt rundt seg. Og jeg skjønte at han ikke kunne svømme.

Han kava og gikk under stadid vekk. Jeg satt på kanten sammen med en litt eldre gutt. Han skjønte ikke bæret av hva som skjedde, han bare pekte og syntes det var morsomt å se på fyren som var helt vill. Ingen badevakt så det heller. Jeg hoppet i vannet, svømte bort til han for å hjelpe han de svært få meterne til land. Det var kanskje bare tre meter fra kanten. På disse meterne var jeg mer under enn over vann, jeg får faktisk vondt i magen den dag i dag når jeg tenker på det, fordi jeg ble temmelig redd. Gutten kavet og fektet altså vilt, det var nesten umulig å hjelpe han mot land. Jeg svelget svært mye vann fordi han var helt vill og trykket med under vann til stadighet i panikk. På en mirakuløs måte fikk jeg han til land. Gutten tok tak i stigen og løp i garderoben. Jeg kom meg opp og jeg husker at jeg skalv av utmattelse og redsel, hjerte dundret i brystet. Ingen voksne hadde sett det, og jeg så aldri fyren igjen. Visste ikke en gang hva han het. Jeg glemmer det aldri.

Å gå på vannet er det ikke mange som kan. Jeg vet bare om en. Jesus. Han gjorde en gang da disiplene var ute i båt. Der er vel en av de mer spesielle tingene Jesus blir husket for.

”Da kvelden kom, var han der alene. Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»

Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn.» matt.14,23-32.

Jeg har lyst til å si litt om disiplene. Disipler er som folk flest. De hyler og skriker, kaver og herjer. Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. Det er klart – ikke folk flest har sett Jesus går på vannet. Det er nok en noe spesiell opplevelse. En av de - Peter spør i tillegg om å få prøve selv. Han er ganske modig – kanskje noe kjepphøy – da han hiver seg frampå og sier: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» Kom, sier Jesus. Ja vel? Ok? Gå på vannet, det stormer og blåser? Jeg lurer på om Peter angret allerede der han stod i båten, de andre rundt han småskremt og med høy puls i det dårlige været, med Jesus stående på vannet utenfor båtripa. Men han må jo prøve. Og han går. Går bort til Jesus på vannet. vannvittig!

Jeg lurer på hvordan han opplevde det! kanskje - Hey, se på meg gutta, jeg går på vannet!!

Vel, teksten sier at han nok ikke var så tøff etter hvert. Han ser på bølgene, mister Jesus av syne, mister troen på at dette, som startet så bra, at det skal funke, at Jesus er med. Han synker og blir kjempe redd! Herre berg meg! Det går galt! Jeg kan ikke gå på vannet!

Å frelse betyr å redde. Jeg reddet en gutt fra å drukne. Men det er jammen ikke lett å redde noen som kaver og herjer.

Poenget med at Jesus er kommet til oss, er for at han skal redde oss, frelse oss. Det betyr å gi oss muligheten til et evig liv hos Gud, og hjelpe oss til å se at vi er Guds barn, og at hele vårt liv er noe som Gud bryr seg om. Jeg tror nok det er vanskelig for oss å tro på. For vi kaver så mye. Stresser med å være kul, være med på de rette tinga, være der det skjer, ha de flotteste tingene. Vi klarer ikke få øye på Jesus i all støyen, fra tv, mobiler osv. jeg synes i hvert fall det er vanskelig. Og det er heller ikke lett for Jesus å redde oss når vi kaver rundt. Poenget mitt er:

Vi trenger ikke å kunne gå på vannet for å bli frelst! Men vi trenger å lære av Peter, at vi kan rope eller be om hjelp, og vi trenger å la Frelseren dra oss opp!Derfor har vi bønnevandring, konfirmasjon, nattverd, avslutning på klubben og på ten sing. Derfor er det lurt å be. Fordi du og jeg skal få muligheten til å komme med alle ting vi kaver og stresser med i livet vårt, og legge det til side.

Dette kan du gjøre:

  • •Skriv en bønnelapp om det som gjør at du har vanskelig med å tro at Jesus er Guds sønn
  • Skriv ned det som plager deg, og gjør at du fokuserer på det som skjer rundt deg av storm, og ikke på Jesus som står midt i kaoset og vil hjelpe deg
  • Tenn et lys og takk for at du er Guds barn
  • Gå i kirka og få brød og vin, slik at du kan smake og kjenne at du hører til hos Jesus