Andakt: Solidaritet i oppstandelsens lys

Denne andakten handler om solidaritet. Solidaritet handler om samhold, også når det innebærer å gå en omvei eller bære en ekstra byrde.

Programutvikler for tro og identitet i KFUK-KFUM Jan Christian Kielland.








Da jeg begynte å skrive på denne andakten, tok jeg meg selv i å lete etter et logisk og fornuftig forsvar for solidariteten. Jeg ville gjerne gi en allmenn begrunnelse for at solidaritet er nødvendig og viktig. 

Mediene har det siste året inneholdt en del slike rasjonelle drøftinger av solidaritet. Et tydelig eksempel er Sylvi Listhaugs kronikk «Solidaritet og nestekjærlighet i praksis», trykket 12. februar i Stavanger Aftenblad. Der argumenterer hun for at asylinnstramninger er nødvendig dersom vi i framtiden skal kunne være solidariske. Hvis vi gir opphold til for mange flyktninger i dag, vil vi altså ikke kunne hjelpe mennesker i framtiden.

Jesus tenker ikke budsjett

Jeg skal ikke drøfte her hvorvidt kristen tro må føre til en annen asylpolitikk. Samtidig er det ingen tvil om at asylpolitikkens kalkulasjoner har lite til felles med Jesu forkynnelse. Jesus er fri fra budsjetter og kontroll. Han ber oss aldri beregne hvor solidariske vi har råd til å være. Han preker ikke budsjettoppskrifter. Han utfordrer oss tvert imot til å være uansvarlige, uøkonomiske og tillitsfulle: 

«Selg det dere eier, og gi gaver til de fattige» (Lukas-evangeliet, kapittel 12,vers 33). 

«Be, så skal dere få» (Matteus-evangeliet, kapittel 7, vers 7). 

«Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med» (Matteusevangeliet, kapittel 6,vers 25). 

Jesus tenker ikke budsjett, heller ikke når det gjelder egen solidaritet. Han stod solidarisk sammen med mennesker som led, også når det kostet ham livet. Det var et dumdristig prosjekt, og han så ut til å mislykkes totalt. Men den tomme graven viser oss at Gud er større enn hva vi kan forutsi og kontrollere. Troen sprenger logikken og beregningens grenser.

Oppstandelse i vårt eget eget liv 

Det er menneskelig å beregne og sikre seg. Men hver gang vi gjør det, utfordres vi av Jesu liv og forkynnelse. Nå i påsketiden utfordres vi av oppstandelsen. I forlengelsen av graven kalles vi til å sikre oss litt mindre. Vi kalles bort fra budsjettene, til å møte mennesker. Dersom de vi møter har det vanskelig, kan vi miste kontrollen over vårt eget. Kanskje blir giverbudsjettet eller kalenderen sprengt. Men kanskje er det nettopp da Gud også kan skape noe nytt, bortenfor alt vi kunne forutse. Kanskje er det nettopp da oppstandelse kan skje – i vårt eget liv og i andres.