Andakt: Ett er nødvendig

Ett er nødvendig

Blant de første kristne ble det snakket om Marta og Maria. Det ble snakket om hjemmet deres i Betania, og det ble snakket om søskenforholdet deres. De første kristne fortalte hverandre om den gangen Jesus kom på besøk. Den gang Marta stresset rundt, mens Maria bare satt og hørte på Jesus (Lukas 10,38-41). Fortellingen nådde evangelisten Lukas. Han skrev det ned sånn at vi kan lese den i dag. 

De første kristne snakket også om den gangen Lasarus ble syk og døde (Joh 11). Hvem gikk for å møte han? Det var selvfølgelig Marta! Mens Maria satt hjemme, konfronterte Marta Jesus og sa: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død.» Igjen var det Marta som tok ansvar. Det ble snakket om det. Og evangelisten Johannes skrev det ned. 

De første kristne fortalte hverandre om en tredje episode med Marta og Maria: Den store festen de hadde holdt etter at Jesus vekte opp Lasarus (Joh 12). En gigantfest! Nok vin, nok mat! Hvem vartet opp? Det var Marta igjen. Maria, hvor var hun? Ingen så noe til henne, før hun kom inn med en krukke med ekte, kostbar nardussalve. Hun salvet Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. 

Hvorfor var de første kristne så opptatt av Marta og Maria? 

For oss er det et mysterium. Evangeliene inneholder jo ikke så mange navngitte personer. Du har disiplene. Og så har du Maria Magdalena, Sakkeus, Nikodemus, Bartimeus, Pilatus, Herodes. Men utenom disiplene, møter de fleste navngitte personer i evangeliene bare Jesus én gang. Marta og Maria, derimot, møter Jesus én gang hos Lukas og i to andre episoder hos Johannes. Vi kommer tett på dem, inn i huset deres. De har personlighet og vaner. Vi ser tydelig hvor forskjellige de er. 

Hvorfor fikk Marta og Maria så mye plass i bibelen vår? 

Jeg har en liten teori: I de første årene etter at Jesu korsfestelse og oppstandelse må de kristne ha vært en vilt rusa heiagjeng. Det hadde jo skjedd helt sinnsyke ting! Og de snakket sikkert mye om det spektakulære: Helbredelsene, da Jesus gikk på vannet, brødunderet. Det å være kristen var kanskje litt som å være på TT eller de første dagene i et folkehøgskoleår. Helt sinnsykt! Men så kom hverdagen, og heiagjengen skulle bli et fellesskap. De skulle leve sammen. Så kom gnisningene. Så kom irritasjonene over de andre. Så kom personkonfliktene. Og så, en gang det var i ferd med å bli skikkelig ampert, forestiller jeg meg at en gammel dame reiste seg. Det var Marta. Hun fortalte om noe mange hadde glemt, for de hadde vært så opptatt av de vanvittige helbredelsene og det sinnsyke brødunderet! Hun sa: 

En gang besøkte Jesus oss. Jeg stresset masse. Jeg ryddet, vasket, lagde mat, skjenket vann, vasket føtter. Jeg ville så gjerne at alt skulle være perfekt! Men søstra mi satt bare og hørte på Jesus. Til slutt måtte jeg bare si ifra! Da svarte Jesus. Han sa ikke «Sett deg ned, Marta.» Men han sa: «Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne»! Det lærte meg noe: Vi må akseptere hverandre. Hvis vi skal overleve sammen, må vi tåle at vi ikke er like. 

Så gjenoppdaget kanskje de første kristne fortellingene om Marta og Maria. Om hvordan Marta vartet opp, organiserte og tok ansvar, mens Maria gjorde noe like viktig: Hun lyttet og salvet Jesu føtter. Og Lukas skrev ned. Og Johannes skrev ned. For at vi skulle kunne lese i dag og bli minnet på: 

Ett er nødvendig 

Ikke å bli akkurat lik som kollegaen, kjæresten, kameraten eller kona, men å akseptere forskjelligheten. 

Ikke å velge det samme som andre, men å se at også den andre har valgt «den gode del». 

Ikke å snakke nedsettende om den man selv er, men å se at også den andre har brukt et helt liv på å bli seg selv. 

Så har noen blitt organisatorer, noen har blitt poeter, noen har blitt gode til å fortelle vitser, andre til å lytte, skrive, lage kaffe eller spille gitar. Så har noen blitt utadvendte, andre innadvendte. Noen er sinnsykt engasjert en dag og nedfor en annen dag, andre jobber jevnt og trutt. Noen finner de beste ideene gjennom et møte, andre gjennom å gå en tur eller sitte og skrive. Noen elsker å snakke i telefonen, andre sender helst en mail. 

Vi er forskjellige, og takk og lov for det. Og når andres valg av og til blir provoserende, kan vi huske hva Jesus sa til Marta: «Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»