Andakt: Håp

Et av de vanskeligste ordene jeg vet, er “håp”. Ikke fordi det er ukjent, men fordi det er vanskelig å si hva det er.

Wikipedia sier at håp er “en sinnstilstand som kan oppleves/observeres når en får/har troen på et positivt resultat eller en positiv utgang relatert til hendelser eller omstendigheter i ens liv”. - Gjesp… Akkurat så kjedelig er håp i teorien.

Å leve håp

Håp blir først spennende når det leves. Håpet lever blant usikkerhet, kamp og drømmer. Håp er ømme føtter som har gått hele dagen, men som likevel går videre. Håp er et forsiktig smil eller et innbitt uttrykk blant tårer over en mørk dag. Håp er trassige handlinger, som å strekke ut en hånd til en som tror han ikke vil klare å reise seg.

Akkurat så kjedelig og akkurat så spennende kan håp også bli i det vi tror på. Jeg kan gjerne fortelle at Gud er vårt håp, men hva betyr det egentlig? Jeg tror vi lett glemmer hvor sentralt og dramatisk dette er i bibelfortellingene, fordi vi så ofte leser dem “bakfra”. Vi kjenner slutten, vi vet hvordan det gikk. “Slapp av, det gikk jo bra”, tenker vi. Israelsfolket fikk reise ut av Egypt, Jesus helbredet syke, og etter korsfestelsen stod han selvfølgelig opp fra de døde. “Selvfølgelig, hørt det før”, kan vi si. Akkurat så forutsigbart blir livet om vi ser det baklengs. Fortellingene får ingenting å si til oss fordi de ikke sier noe om det vi opplever her og nå: At livet er et ganske usikkert prosjekt, og at vi ikke vet hvordan det kommer til å ende.

Bibelen om usikkerhet, strev og håp

Men leser vi en gang til, ser vi at mange av fortellingene dypest sett handler om usikkerhet, strev og håp. Abraham dro fra Ur i Kaldea, hvor han hadde bodd hele livet. Han visste ikke hva han gikk til eller helt hvor han skulle. Fjellene og åsene som han passerte ble etter hvert ukjente, landskapet var tørt og han møtte mennesker som han ikke visste om var venner eller fiender. Jeg er sikker på at Abraham var redd. Men han fortsatte fordi han håpte. Han håpte på mange etterkommere og et bedre sted å bo.

Israelsfolket dro ut fra Egypt, gjennom ørkenen. Husker du? De flyktet fra livet som piskede slaver. Nå gikk de ut i ørkensanden. Natten de dro, så de lysene fra faklene i Egypt forsvinne bak seg. Foran dem var det bare sand og mørke, og allerede kjente de antydningen til sult i magen. De må ha vært drevet av et intenst og glødende håp!

Mennesker kom til Jesus. De visste lite om hvem han var, eller hva han ville. Kanskje gikk det et rykte, kanskje fulgte de bare folkemengden for å se hva som stod på. Så trengte de seg fram fordi de håpte å bli friske. For noen av dem var Jesus den tiende helbrederen de hadde oppsøkt. En av dem hadde kanskje ikke engang håp selv: Han ble båret av vennene sine, som ødela et hustak og senket han ned foran føttene til Jesus. Orket han å kjenne på det desperate håpet om å bli frisk?

Gud er nær når vi strever

Mennesker håpte, og strakk seg mot Gud. Og Gud kom håpet i møte for mennesker som opplevde at alt stod på spill. Det er et godt budskap til alle som mangler håp i dag. For vi greier ikke alltid å håpe. Noen ganger gir vi opp. Noen ganger virker et nytt skoleår ganske uoverkommelig. Noen ganger synes stemning hjemme aldri å kunne bli bedre. Noen ganger ser kampen mot klimaendringene til å være forgjeves. Da trenger vi at noen andre bærer håpet. Og når vi opplever livet som håpløst og mørkt, når vi ikke orker å håpe mer, da sier Bibelen at Gud er nær oss og med oss i kampen. Da er det håp, selv om vi ikke klarer å håpe.