Andakt: Tro i kroppen

En jente står foran speilet, gransker nøye øyenbrynene, fikser på luggen en siste gang. Tester et forsiktig smil til speilbildet. Tenk å bli bedt ut på grilling med han! Samtidig ligger tvilen i bakhodet: «Kan han virkelig like meg sånn som jeg er? Kan jeg tro at jeg er bra nok for han?»

Tre gutter i slutten av tenårene jobber hardt i en kjeller. De må kopiere opp minst 5000 flyers i løpet av natta. Demonstrasjonen i går ble avbrutt av aggressive soldater, og noen mennesker ble skadet. Men hvis mange nok leser flyerne og fortsetter å demonstrere, kan de greie å presse regjeringen til å gå! Samtidig ligger tvilen i bakhodet: «Kan vi tro på at dette er mulig?»

To jenter kommer løpende, stopper andpustne og banker ivrig på døra til det lille huset. Et trøtt fjes kommer til syne i døråpningen: «Det var da voldsomt til banking. Hva har skjedd?» De kan se at Peter ikke har sovet i natt. Maria griper ordet: «Graven er tom! Jesus er borte! Og vi møtte noen menn som sa at han var stått opp!» Peter blir stille og tenker tilbake: «Han sa jo han skulle stå opp etter tre dager.... Kan det virkelig være sant?»

Tro. Så ofte blir det gjort til ting som sitter i hodet. Vi får høre det på skolen: Kristendommens historie, tunge læresetninger og vanskelige bibelvers. Kristen tro blir en tørr teori som vi kan lete etter argumenter for og imot. Er det sant? Hvis jeg venter litt får jeg kanskje bedre bevis for å tro eller ikke? Både enkelte ateister og noen kristne er ivrige etter å bevise at de har rett.

Men handler tro om å forstå og bevise? For jenta foran speilet, guttene i kjelleren og vennene i døråpningen tror jeg det handlet om å lengte og å satse. Ingen kan bevise om man er god nok for en date, man må bare tro. En revolusjon trenger ikke folk som regner på muligheten for å lykkes, men folk som tror på forandring. Som en lengsel eller et rop. En tro som sitter i hjertet, ikke i hodet.

For mange av menneskene som kom til Jesus gjaldt det samme. De hadde kanskje hørt et rykte om han, om en som gjorde folk friske og snakket med nye ord om Gud. Noen var syke selv, andre hadde en syk venn eller datter. Men ingen av dem kunne bevise at Jesus var Gud som menneske. De kom ikke fordi de forstod, men fordi de trengte hjelp. De satset fordi de var hjelpeløse, på en tro som satt i hjertet.

Andre ganger sitter troen i kroppen. Som når vi nølende reiser oss fra kirkebenkene og går fram for å ta imot vin og brød. Hvem kan forstå fullt ut hva som skjer i nattverden? Likevel kan vi gå, ikke med hodet, men med beina. Tro kan være å strekke ut en hånd for å ta imot en gave. Tro kan være et skritt inn i tåkehavet på fjellet, på leting etter den varme hytta. Tro kan være å la kroppen hvile i at Gud har en plan for livet vårt, uansett hva som skjer oss.

Hvordan gikk det med jenta og med guttene i kjelleren? Jenta ved speilet fikk en tekstmelding: «Lykke til i kveld, jeg har tro på deg!» Moren til en av guttene i kjelleren kom med nattmat til dem og fortalte hvor viktig det de gjorde var. De fikk hjelp til å tro. Og Jesus møtte disiplene. Om kvelden den samme dagen var de sammen. De hadde stengt dørene fordi de var redde. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Da han hadde sagt det, viste han dem hendene sine og såret i siden på magen. Disiplene ble glade. Det var virkelig sant! Og Jesus sa til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere» Og disiplene dro. Noen reiste til Iran, noen til Egypt, noen til Italia. De fortalte om Gud, som elsker alle mennesker, og de hjalp hverandre til å tro. Derfor kan vi tro i dag, og derfor kan vi sammen utforske troen videre.

Fred være med dere

I Bibelen, i evangeliet etter Johannes, kapittel 20, versene 19-21 står det:

Det var om kvelden samme dag, den første dag i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus: han stod midt iblant dem og sa: “Fred være med dere”. Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa han til dem: “Fred være med dere. Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere.