Mitt pinseunder

Noen dager før pinse i 2016 satt jeg i London og skulle skrive preken. Jeg var prest på Sjømannskirken, og hadde forlatt et liv i Lofoten til fordel for storbylivet på kontinentet. Jeg satt bøyd over en versjon av Det gamle testamente og søkte å finne inspirasjon til å kunne si noe oppbyggelig til menigheten nok en gang. Men ordene kom ikke.

Jens Bjelland Grønvold, programutvikler ungt lederskap

I stedet satt jeg på kontoret og så på maleriene fra Lofoten og lengtet nordover. Jeg tenkte på Elias Blix, salmedikteren som døde i 1902. Han var fra Gildeskål i Nordland, men bodde i Oslo, og det kunne virke som han også savnet Nord-Norge: «Å, eg veit meg eit land, langt der oppe mot nord, med ein lysande strand, mellom høgfjell og fjord», skrev han i sangen, som ofte synges før Bodø/Glimts hjemmekamper på Aspmyra.

Våren i England var ikke så intens som nordpå. Men selv i den litt slitne hagen utafor Sjømannskirken sprengte livet fram. De første blomstene var kommet til syne og eikene i gata utafor stod ranke og bladgrønne. Jeg fant fram salmeboka og søkte opp salmer skrevet av Blix: «No livnar det i lundar, no lauvast det i li», skrev han, «den heile skapning stundar, no fram til sumarstid». Jeg smilte. Vi lengtet etter den samme våren, Elias og jeg. Det samme lyset. Og vi så begge våren som tegnet på det som en gang skal komme. «Du vår med ljose dagar, med lengting, liv, og song – du spår at Gud oss lagar, ein betre vår eingong».

Plutselig er det som om tida står stille der jeg sitter. Blodet begynner å pumpe fortere, tankene blir klarere. Noe har rørt ved meg, og alt kjennes annerledes. Jeg blar opp igjen i Det gamle testamente, og nå har ordene plutselig fått liv. Det er som om de svarer meg.


Jeg leser fra Joels bok: «En gang skal Gud utøse sin Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal tale profetord; de gamle blant dere skal ha drømmer og de unge skal se syner.» Jeg begynner å skrive og lese om hverandre, ordene danser ned på arket.

Jeg leser om hvordan Gud i begynnelsen blåste liv i skapningen sin, om Ånden som ble blåst inn i Adams nese, så mennesket reiste seg og fikk liv. Jeg leser Davids ord fra salmenes bok: «Tar du livsånden fra dem, dør de og blir til jord igjen. Du sender din ånd, og det blir liv, du fornyer jordens overflate.» (Salme 104). Jeg leser i Jesaja: «Han som gir livspust til menneskene på jorden, gir også ånd til den som ferdes på den.»

For meg var det som å oppleve et pinseunder. Pinsen er høytida da vi minnes fortellinga om at Den hellige ånd kom over disiplene. 3000 mennesker ble døpt den dagen, forteller Lukas. Nå var det jeg som fikk oppleve å bli in-spirert, altså inn-åndet. Verden gikk fra gråtone til fullfarge, og en preken ble til. Ånden er det som vekker livet der det før var dødt.

Når jeg skriver dette er det snart pinse igjen, og i år er Elias Blix byttet ut med The Lion King. Jeg har ei niese som elsker de filmene, og soundtracket surrer stadig i hodet mitt. Og i pinsehelga går jeg og synger med på avslutningssangen:

He lives in you. He lives in me. He watches over everything we see. Into the water. Into the truth. In your reflection. He lives in you