Dagens ord søndag Spekter: Spekteret i verden

Flyktninger fra Syria og Irak ankommer den greske øya Lesvos oktober 2015. Foto: Wikimedia Commons

I dagene som kommer kan mange av oss som er her velge å reise på stranda. Hver dag. Vi kan bade og kose oss. Samtidig, noen hundre mil lenger sør, er strendene målet for tusenvis av flyktninger. Mange drukner på veien. I en verden med et spekter av kontraster er det er lett å bli forvirra, usikker og stressa. Les søndagens ord på SPEKTER skrevet av Morten Holmqvist, prest og førsteamanuensis på Menighetsfakultetet.

For en fantastisk festival. Nå er sommerferien her! Vi har mange uker med ferie og deilige late dager. Mange av dere er ferdige på ungdomskolen, dere skal kanskje begynne på videregående, eller lærlingplasser. Noen av dere skal begynne å studere, eller begynne jobbe, og mange har sin første sommerjobb. 

Det er så mye spennende, så mye som skjer, så mange valg. På den måten blir sommeren er også en slags overgangstid. Valgene er så mange at det kan oppleves litt skummelt. 

Samtidig vet jeg at flere av dere ikke synes at ferien er helt enkel. Det er flere som synes kan være krevende å være sammen med familien. Og noen opplever et krav om at sommerferien skal være så utrolig fantastisk, og gruer seg til å måtte si at man kanskje ikke har så mange planer. Sommeren er kontrastfull tid. 

Norge har aldri før hatt en ungdomsgenerasjon som har så mange muligheter, så mye frihet. I møte med all vår frihet så slår det meg hvor lite frihet veldig mange mennesker faktisk har i dag. Millioner av unge mennesker i mange europeiske land får ikke jobb, det finnes ikke arbeid. De har ikke mulighetene, og de har ikke valgene som vi er så heldige å ha. 

I dagene som kommer kan mange av oss som er her velge å reise på stranda. Hver dag. Vi kan bade og kose oss. Samtidig, noen hundre mil lenger sør, er strendene målet for tusenvis av flyktninger. Mange drukner på veien. I dag er det over 65 millioner mennesker på flukt. Det er en dyster ny rekord, det har aldri vært så mange mennesker på flukt siden 2.verdenskrig. 65 millioner. Det er tre ganger befolkningen i Skandinavia. 

Kort sagt vi lever i en verden med et spekter av kontraster. I møte med disse ekstreme kontrastene er det er lett å bli forvirra, usikker og stressa. Jeg føler meg liten og usikker i møte med verden i dag. 

Denne usikkerheten og forvirringen minner meg om en samtale som fant sted for to tusen år siden. Samtalen finner sted i ett fellesskap med unge mennesker, flere på alder med dere. De var veldig forskjellige. Det var disiplene til Jesus. De hadde levd i tett fellesskap med hverandre og med Jesus. De hadde sett og hørt, delt livet. Selv om dette skjedde for lenge siden, så vet vi at de har levd. Disiplene var virkelige ungdommer og Jesus var en virkelig person. 

Samtalen kan vi lese om i Bibelen, det Nye testamentet, Johannesevangeliet kapittel 14.

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.» 

Nå står Jesus og forteller at han skal ta farvel. Han kommer til å dø. Han snakker om at han skal reise fra dem, men også at han skal komme tilbake. Flere av disiplene sier, sikkert litt usikker og fortvilet: hvor går du hen? Hva skjer nå? Hva skal vi gjøre? Jesus svarer: Dere vet hvor jeg går fordi jeg er Veien, Jeg er Sannheten og jeg er Livet. 

Første reaksjon er fortsatt litt forvirring. Og jeg tenker: hadde jeg stått der, så hadde jeg blitt litt irritert: «Jesus, ikke prat så svevende! Hva mener du? Du er veien? Nei, dette skjønner jeg ikke.» Disiplene ble også ganske usikre. Og det er da Jesus skjærer igjennom: «Jo, jeg kan si at jeg er livet, jeg er veien og sannheten fordi jeg er Gud. Når dere kjenner meg, så kjenner dere også Gud. Og nå kommer jeg med en invitasjon. Rett inn i forvirringen, usikkerheten, i gleder og sorger, rett inn i livet. Der går min vei. Kom da, bli med på denne veien.» 

 Og der, for to tusen år siden startet vandringen på veien med Jesus. Det ble starten på et fellesskap. Et fellesskap med Jesus, og hverandre. Og felleskapet har overlevd. Gjennom århundre, og årtusener. Invitasjonen gjelder i dag. I dag kan vi kalle dette fellesskapet for kirke, menighet, Ten Sing, Klubb, og det favner alle hverdager. For alle, uansett kjønn, hudfarge eller legning.

Noe av det viktigste jeg ønsker å si til dere i dag er at i møtet med livet i verden, så er du invitert til å gå med på denne veien. Og fellesskapet er her på Spekter. Når Jesus sier at jeg er Veien, sannheten og livet, så betyr det ikke at blir enkelt, at livet blir problemfritt eller uten stress. Men at du ikke går alene. Jo eldre jeg blir, jo mer merker jeg at jeg også trenger dette fellesskapet. Jeg trenger Jesus, og jeg trenger fellesskapet med dere i en verden med et spekter av kontraster.