Dagens ord Spekter lørdag 2016: Spekteret i meg

Det er EM for tiden, i dag begynner sluttspillet , og ting begynner å bli mer og mer spennende. Og jeg har ofte tenkt på at det er mye av det som foregår på fotballbanen som kan sammenlignes med livene vi lever.  Les lørdagens ord på Spekter av prest Anne Line Tufteland Kroken.

Noen ganger er livet som den jublende følelsen man kan kjenne i magen hvis man har klart å score det målet som gjorde at hele laget gikk videre til finalen. Alle ser det, og alle på laget kjenner den samme følelsen i sine mager, pga. det DU har gjort. Du har gjort noe vanskelig og du får anerkjennelse for det. 

Andre dager i livet vårt kan vi kjenne på det stikk motsatte… som den iskalde følelsen du kan kjenne i hele kroppen når du bommer på åpent mål, etter at en medspiller har driblet seg gjennom hele forsvaret til det andre laget og sentret til deg… du fikk en enkel oppgave i fanget og du feilet… 

På samme måte som at en fotballkamp er full av små valg som er gode eller dårlige, som får større eller mindre konsekvenser, som kan gi intens glede, eller stor smerte, ikke bare for spilleren som tabber seg ut, men for hele laget – på samme måten er det med våre liv. De inneholder hele spekteret av muligheter. 

På denne første morgenandakten på Spekter her i dag har jeg blitt bedt om å si noe om det gode og det onde i mennesket. Og jeg kunne ha stått her og fortalt dere om hvor fantastiske dere er, og fokusert på det gode, men jeg har tenkt å gjøre det litt vanskeligere. 

 For det som jeg lurer på er: Er mennesket egentlig ondt? Gir det mening å snakke om mennesket på den måten…?

Når jeg ser utover denne forsamlingen så ser ikke dere så veldig onde ut, og jeg tror heller ikke jeg kan komme på en av mine bekjente som virkelig ønsker å pine andre mennesker bare fordi det er gøy… 

Så hva mener jeg når jeg likevel sier disse ordene: mennesket er både godt og ondt? OKEY, nå har jeg sånn ca. 2 min igjen på å si noe om verdens mest komplekse spørsmål… Hmmmmmmmmm. La oss se. 

Jeg tror vi kan være enige i at verden ikke er perfekt. Hadde den vært det hadde vi ikke trengt Samfunnsengasjert-gruppen her på Spekter. Alt hadde vært bare vært fint og bra og gøy og ingen hadde hatt det vondt på noen måte. Men vi vet at de har det. 

Og vi har mange idealer og drømmer. Vi ønsker å redde verden. Vi ønsker at krigen i Syria skal ta slutt. Vi ønsker at alle skal få muligheten til å ta utdanning, og vi ønsker at jorden vår ikke skal bli ødelagt. Vi er altså gode. 

Samtidig.. så gjør vi ikke så mye for det. Jeg ønsker at krigen i Syria skal ta slutt, men alt jeg gjør er å lese om den og si til folk hvor forferdelig jeg synes den er. Og vi ønsker at ingen mennesker skal leve i fattigdom og at alle skal ha muligheten til å ta utdanning, men alt vi gjør for det er å poste en artikkel om det på facebook en gang i blant. 

Vi ønsker å bære verden, men egentlig er vi bare små mennesker som ikke får det til. 

Det finnes en mann i Bibelen som heter Paulus og han sier noe av det samme: Det gode som jeg vil det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Jeg tror at Paulus sier noe her som vi egentlig alle kjenner litt på, men som det er utrolig vanskelig å snakke om. Fordi vi har så lyst til å fremstå så perfekte, og fordi vi har så lyst til å få alle til å tro at vi er så gode som vi ønsker å være. Det kan virke som at jeg og Paulus strever med de samme spørsmålene. Hvorfor strekker vi ikke til, når vi har så lyst? Paulus strevde med dette for 2000 år siden, vi strever med det i dag, og i mellomtiden er det mange som har strevd med det samme… 

 Og egentlig så tror jeg at det er dette som er det kristne synet på mennesket. Ikke at vi er så forferdelig grusomme mennesker som har lyst at mennesker skal lide og dø, men at vi ikke strekker til. Vi prioriterer så ofte oss selv i stedet for å være der for de som trenger oss. 

Når jeg på denne måten funderer over spekteret i meg og strever med å forstå hvordan jeg skal håndtere livet som både et fantastisk menneske som scorer masse mål, og samtidig en som ikke strekker til og som bommer på det åpne målet …så har det å gå til gudstjeneste blitt viktig for meg. 

Jeg går ikke dit fordi jeg synes det er gøy, ofte er det kjedelig, ofte blir jeg irritert på presten for det han eller hun sier, eller på organisten som spiller feil eller for sakte. Grunnen til at jeg går dit er at jeg vet at jeg trenger det. Jeg trenger å komme inn i kirken hver søndag, med alt det jeg føler at jeg ikke fikk til fra uken som er gått. 

Jeg trenger å få komme til et sted og innrømme for Gud at jeg heller ikke denne uken gjorde noen ting for at krigen i Syria skal ta slutt, jeg trenger å få komme til et sted og innrømme at jeg denne uken ikke en gang har postet en artikkel på facebook om verdens urettferdighet…

Jeg trenger å få høre at Gud tåler hele meg og at jeg til tross for min svakhet likevel er elsket… og jeg trenger også å møte andre som heller ikke er perfekte, men som også tør å innrømme det… 

Av og til når jeg har vært på gudstjeneste har jeg tenkt at jeg vil bare sitte der og være tilgitt, jeg vil ikke gå ut i verden igjen og bomme på målet igjen. Men jeg vet at jeg må. Så, selv om jeg vet at jeg er i ferd med å gå inn i ett vepsebol så går jeg ut døren og ut i verden igjen. Men med meg ut i verden har jeg medspillere å spille sammen med som er som meg.

 Sammen går vi ut igjen for å kjempe kampen mot det vonde i verden, med en felles tro på den kan kjempes, og at den må kjempes. Og jeg vet at vi deler et håp om en bedre verden der fremme et sted. Og det gir meg glimt av glede her og nå, som helt sikkert, på mange måter kan føles som å komme til finalen i EM, og vinne den.