Først hvem, så hva

Hvorfor kommer de ikke? Det er spørsmålet mange stiller seg rundt omkring i Den norske kirkes menigheter. De ser seg rundt og ser at en stor gruppe glimrer med sitt fravær, nemlig de i aldersgruppen 18-30, de unge voksne.

Mer av det samme, er ofte svaret man kommer fram til. Får man ikke flere medlemmer i koret eller på klubben, så venter man bare litt, eller man trykker opp noen flere brosjyrer, eller man lager enda et arrangement likt det man gjorde i fjor. 

Så hvorfor kommer de ikke? Spørsmålet om ungdom og unge voksne har vært diskutert i kirken lenge, og vært en satsing siden 1993. I 2013 vedtok kirkemøtet å oppfordre menigheten om å være “merksame på aldersgruppa 18-30 i alt sitt arbeid”. I 2020 sliter Den norske kirke fortsatt med å være relevant for unge voksne, selv om mye har blitt gjort. 

KFUK-KFUM ønsker å bety mer for fler, og vårt utgangspunkt er alltid unge menneskers virkelighet og behov. I KFUK-KFUM har vi lenge jobbet etter tanken om “hvem først, så hva” når vi utvikler nye konsepter og møteplasser for unge. Dette betyr i praksis å bli kjent med målgruppen, undersøke dens virkelighet og behov, og gjennom å snakke med målgruppen finne ut om det er noe vi kan gjøre som kan svare på dette behovet. Det å finne nye tilbud må skje som svar på et behov, og hvor målgruppen selv er dem som definerer hvordan det skal se ut.

Først hvem, så hva er en enkel, men utfordrende læresetning. Den forutsetter at man stiller seg åpen for at det man har av tilbud kanskje ikke er relevant. I mange tilfeller forutsetter den at man selv må endre seg. For at et tilbud skal være relevant, må det være målgruppen selv som får holde i tøylene. De ansatte må slippe kontrollen, og bruke kompetansen sin til å støtte opp om de initiativene som kommer fra de unge selv. Man må gå fra å være arrangør til å være tilrettelegger. 

Siden unges virkelighet, behov og interesser stadig er i endring, er det viktig å hele tiden være lydhør, og klare for endring. Det betyr at deltakerne er med hele veien i prosessen fra start til slutt.

Å nå bredt. Målet om å nå flere og bredere gjelder ikke bare antallet deltakere, men mangfoldet av mennesker og erfaringer. Ofte snakkes det om at “vi” skal nå “dem”. Men på den måten kan det framstå som et kunstig skille mellom det stabile vertskapet - oss, og de vi ønsker å nå - gjestene. Men det å kjenne seg inkludert i et fellesskap er noe mer enn å være gjest, det er å føle seg hjemme, å føle seg gjenkjent, akseptert og innafor. For å få til det må man aktivt rekruttere et mangfold blant frivillige og ansatte, slik at ikke bare noen få - men alle - kan kjenne seg igjen. For å kunne innlemme flere i vårt fellesskap, og evne å nå bredt ut, må vi selv være klare for å endre oss.

Reell medvirkning krever også at man lar de unge voksne få slippe til med hele sitt liv. Det er ikke bare trosidentiteten som utgjør et menneskes liv, men også engasjementet, usikkerheten, ensomheten, latteren og gleden. Unge mennesker er ikke ufullkomne personer som skal vokse seg inn i voksenlivet. De er allerede hele mennesker som består av både ånd, sjel og kropp, med fysiske, mentale og åndelige behov. Den ene dagen er det hobbykveld og perling som engasjerer, mens den andre dagen er det et brennende politisk engasjement og den tredje dagen er det bibelgruppa som engasjerer. Alle tre engasjementene er like viktige, og alle tre kan det være rom for i kirka - bare kirka åpner opp og legger til rette for det. 

Hvilke behov har unge voksne? En behovs- og mulighetsanalyse KFUK-KFUM gjennomførte blant unge voksne i Oslo våren 2020, viste at det mange av dem savner, er få, og enkle ting. Fellesskap. Et sted å møtes, og å selv kunne utforme tilbudene. Den viser også at en stor andel unge voksne er ensomme. Ensomhet er en av vårt samfunns største utfordringer, og vi som skal være til for unge voksne, er nødt til å adressere dette. Spesielt nå når en pandemi herjer landet og tvinger mange unge voksne i en ufrivillig isolasjon. Hvordan kan kirka møte dette på en relevant måte? I KFUK-KFUM har vi opplevd at det enkle er ofte det beste. En åpen møteplass med mulighet for å studere, dele et måltid sammen og noen å snakke med om stort og smått.

Kanskje er de unge voksne noen helt andre enn de man selv ser for seg, med andre behov, andre utfordringer og andre uttrykksformer. Dette må man være åpen for som kirke, å ta sjansen på å la de unge ha medvirkning i alle ledd. Selv om man mister kontrollen over sluttresultatet. For å kunne lykkes med godt, inkluderende arbeid rettet mot ungdom og unge voksne, må man starte med målgruppen selv. Hvordan arbeidet blir seende ut til slutt, det er det opp til de unge selv å finne ut.