innlegg: nasjonale programmet for avhoppervirksomhet i Norge

Den 11. juni 2020 ble Philip Manshaus dømt til 21 års forvaring for drapet på søsteren og moskeangrepet i Bærum i august 2019.

I dommen fremkommer det at Manshaus hadde sluttet seg til nynazistisk ideologi og at han ønsket en voldelig revolusjon.

Inn i “hvit makt”-miljøer. Han begynte først å besøke nettsider med nynazistisk ideologi som blant annet omtalte «rasebasert» borgerkrig. New-Zealand-terroristen Brenton Tarrant ble hans forbilde, og han lastet ned Tarrants manifest etter angrepet i New Zealand. Han møtte Den nordiske motstandsbevegelsen, og var aktiv på høyreekstreme nettsider. Han kjempet for å «holde den hvite rase ren». 

Mens denne utviklingen pågikk avdekket hans stemor og venner tidlig at noe var i ferd med å skje. Men hvor skulle de gå med sin bekymring? Hvor var det hjelp å få? Å ringe PST, var ikke et alternativ, ifølge stemoren. Det er forståelig.

Vi har lenge vært klar over at det finnes grupperinger i samfunnet som lever utenfor demokratiet. Grupper som setter seg over lovverk og ser trakassering og vold som legitime handlinger for å oppnå det de ønsker. Dette er grupperinger som ikke respekterer andre mennesker, mener de kan bestemme over andre og lager egne hierarki, der de plasserer seg selv på toppen. De driver en systematisk rekruttering av våre ungdommer rett foran øynene våre. Det er på tide at vi iverksetter et bedre system enn dem for å fange opp de mest sårbare.

Gjennom å identifisere underliggende behov og trekke inn mennesker som kan fungere som støttende nettverk, er det mulig å skape endring.

Hva kan vi lære av Manshaus dommen?

Som samfunn må vi tilby støtte og hjelp til de som står rundt de menneskene som er i ferd med å bli radikalisert inn i voldelig ekstremisme. Det gjelder også pårørende til ungdommer som blir rekruttert inn i kriminelle gjengmiljøer. – Når er det sønnen min blir knivstukket? Spør en mor fra Oslo. Hun frykter for livet til tenåringssønnen som er en del av et kriminelt miljø. Mange opplever det som vanskelig å bryte ut. Foreldre har i lengre tid bedt om hjelp.

Å hoppe av innebærer ofte trusler om vold fra tidligere venner og sosial stigmatisering fra samfunnets side. For å klare å hoppe av må samfunnet tilby støtte, og det må etableres en allianse med ungdommen som skal hoppe av som gjør at vedkommende har tillit til at denne støtten ikke forsvinner når ting blir vanskelig.

Arbeid med avhoppervirksomhet er en viktig faktor i strategier som forebygger og bekjemper voldelig ekstremisme. Norge har per i dag ingen nasjonal virksomhet som er spesialisert på dette feltet.

KFUK-KFUM Forandringshuset ønsker nå sammen med tidligere kriminelle å etablere nasjonale programmer for avhoppervirksomhet. Vår søsterorganisasjon og partner i Sverige, Fryshuset, har over 20 års erfaring på feltet og kan vise til svært gode resultater. Den siste brikken som nå må på plass er å sikre et tett samarbeid med det offentlige tjenestetilbudet, og at lokale og nasjonale myndigheter bidrar til en helhetlig satsing.

Programmene Exit og Passus vil kunne bidra til at flere kommer ut av ekstreme voldelige miljøer og kriminelle gjenger før det går så langt som med Manshaus.