Debatt: Feiringen forplikter

Skrevet av: Jan Christian Kielland, programutvikler for identitet og tro i Norges KFUK-KFUM.  

Innlegget ble først publisert på Vårt Lands verdidebatt 20.11.2014

I dag feirer vi barnekonvensjonens 25-årsjublieum. Det er enkelt å være enig i barnekonvensjonen, og krevende å følge den opp. 

Som gateprest for ungdom i Oslo bispedømme gjennom seks år møtte jeg mange ungdommer som led under rammene de voksne har gitt dem. Mange kjente påkjenningene av et samfunn som stiller store krav til prestasjoner og til egenprofilering. Dette samfunnet må vi voksne ta ansvar for å ha skapt. Andre led direkte på grunn av voksnes omsorgssvikt, fordømmelse eller manglende evne til å lytte og ta på alvor. Selv med et hjelpeapparat som gjør sitt beste, finnes det mange ungdommer som opplever at ingen ser dem eller bryr seg om dem. Det er mitt og ditt ansvar. 

I høst har vi jevnlig kunne lese og høre om barn i Norge som er utsatt for utestengelse fra viktige fellesskap og som har fått oppleve omsorgssvikt og vold, undertrykkelse og press. Undersøkelser viser at én av fem barn og ungdommer i landet vårt har vanskelig for å fungere i hverdagen på grunn av psykiske problemer. Vi vet også at 74.000 barn lever i fattige familier uten råd til å ta del i dyre fritidsaktiviteter. Mange barn og ungdom i Norge savner varme, trygge fellesskap der de blir sett og verdsatt akkurat som de er. 

Det ansvaret hviler på oss som er voksne. Det gjelder meg og det gjelder deg, enten du er forelder, lærer, fotballtrener eller møter barn på annen måte. Ett menneske som tar ansvar, kan bety enormt. I KFUK-KFUM møter jeg mange ungdommer som forteller om hva både enkeltvoksne og et trygt fellesskap har betydd. En av dem er Signe på 18 år. Hun forteller:

På barneskolen ble jeg slengt dritt etter, baksnakka, snudd ryggen til da jeg prøvde og ta kontakt. Mobbehelvetet fortsatte på ungdomskolen, og jeg blei forsøkt kvalt i etterkant av et friminutt mens vi venta på en lærer. Jeg kom meg helskinna gjennom skolen grunna en ildsjel av en lærer som brukte sin tid på å prøve å gjøre en forskjell. En lærer som kunne se på meg at ting var galt, som gav meg en diskre klem med en gang hun så at jeg hadde det tøft.

Også internasjonalt har vi voksne et ansvar. I Tanzania, i Gaza, på Madagaskar og i en rekke andre fattige og konfliktrammede land vokser barn og ungdom opp med håpløshet og fortvilelse. Mest av alt ønsker de seg en trygg fremtid uten fattigdom. De drømmer om et varmt, trygt sted å bo, om å få gå på skole, om å få innflytelse over eget liv, eller nye framtidsutsikter der de kan forvente å få jobb og en lønn å leve av. Langt fra alle vet at de i følge FNs barnekonvensjon har rett til å få sine drømmer oppfylt. Gloria, aktiv i Ilula YWCA i Tanzania, forteller: 

Hvis ikke jeg hadde fått komme hit til Ilula Orphan Programme hadde jeg ikke fått utdanning, ikke fått noe hjem eller familie, jeg hadde ikke hatt hatt mat eller et sted å bo slik at jeg kan holde meg frisk.

På bakgrunn av disse fortellingene og det vi vet om unges virkelighet i Norge og i verden, er dagen i dag både en dag for feiring og for ettertanke. Når jeg ser på musikkvideoen «Stå opp mot urett», er det først om fremst dette som slår meg. Barna i sangen synger ikke bare ut i lufta, og ikke bare til hverandre. I dag synger de til meg. I dag synger de til alle voksne: Stå opp mot urett! Ta ansvar i kampen for barns rettigheter!