Min Connect
Flertallet gikk inn for at homofile og lesbiske skal få gifte seg i kirka, og jeg var så heldig å få være til stede, skriver 24 år gamle Marte B. Åsen, frivillig i KFUK-KFUM og teologistudent på Menighetsfakultetet.
Jeg dro på Kirkemøtet i Trondheim andre uke i april fordi jeg selv hadde et ønske om at KFUK-KFUM skulle være synlig der. Jeg meldte meg frivillig til å stå på stand og var så heldig å få reise! Kirkemøtet er Den norske kirkes øverste organ, og hit kommer de 114 medlemmene i bispedømmerådene, kirkens ledende biskop og lederen av Samisk kirkeråd sammen for å bestemme hvordan kirka skal være. Det er altså her de store beslutningene tas.
Allerede på forhånd lå årets Kirkemøte an til å skape historie, ettersom mye tydet på at et flertall ville gå inn for at likekjønnede par skal kunne bli viet i kirken. Å være til stede denne uka var derfor ganske kult! Endelig! Derfor hadde jeg lyst til å være der. Synlig, som stolt bærer av KFUK-KFUMs logo. En logo som representerer det hele mennesket, med ånd, sjel og kropp. Der hele menneskelivet tas på alvor.
Da jeg var 14 år, trodde jeg at det ikke gikk an å være kristen og samtidig støtte og anerkjenne at homofiles kjærlighet er like mye verdt som andres. Heldigvis forvillet jeg meg inn på en Ten Sing-øvelse.
Jeg var veldig skeptisk. Jeg visste at dette var noe kristent og hadde hørt rykter om at kristendom og homofili ikke gikk særlig godt sammen. På denne tiden var jeg på vei til å bli en liten rebell, en som i fremtiden skulle komme til å diskutere og si ifra om alt jeg definerte som diskriminering og urettferdig behandling. En gang vi satt en gjeng sammen i en pause, ble det plutselig snakk om homofile. Jeg husker at jeg holdt pusten og hørte nøye etter. Nå kommer det, tenkte jeg. Diskrimineringen. I gjengen satt også en av lederne, en leder jeg så veldig opp til. Jeg husker at jeg tenkte: Dette gidder jeg ikke. Ikke hvis de skal diskriminere homofile her. Da vil jeg ikke være her, for det er bare helt sykt dobbeltmoralsk.
Jeg forberedte meg på å forlate åstedet på mest mulig dramatisk måte. Hvordan kunne jeg få frem at når jeg gikk, så var det på grunn av deres diskriminering av en gruppe som ikke fortjener det? Skulle jeg slenge døren bak meg? Skulle jeg si noe? Skulle jeg sende menigheten et brev om grunnen til at jeg valgte å slutte i Ten Sing før jeg egentlig hadde begynt? Skulle jeg starte en underskriftskampanje mot diskriminering av homofile? Men Ten Sing-lederen, hun trakk bare på skuldrene og sa ”for min del kan folk gjøre akkurat hva de vil og være sammen med akkurat den de vil, så lenge det ikke skader noen. Og det gjør det jo ikke - å være homofil, mener jeg”.
Jeg fortsatte i Ten Sing. Jeg fikk reise på turer, på festivaler, på seminarer. Ten Sing ble en utrolig viktig del av livet mitt. Det var ukas høydepunkt. Der fikk jeg vokse som person. Der fikk jeg utløp for engasjementet mitt for den urettferdigheten jeg opplevde i verden. Jeg fikk være med akkurat sånn som jeg var, og jeg fikk muligheten til å påvirke kirken min. Jeg har blitt veldig glad i Den norske kirke. Der var det plass til meg, plass til meningene mine om hva som er rett og galt, hva som er diskriminering og hva som er åpenhet.
Det er en flott kirke vi har, med så mange mennesker som ønsker det beste for dens nåtid og fremtid. Jeg gleder meg til å være medlem av og jobbe i en kirke som endelig anerkjenner at hele menneskelivet er velkommen. Også homofiles kjærlighetsliv, som skal tas akkurat like mye på alvor som kjærlighetslivet til heterofile. Jeg håper utfallet av Kirkemøtet blir at vi får en kirke som faktisk har plass for alle, både i ord og handling, og at vi kan legge den mørke historien bak oss. Jeg håper at de som har meldt seg ut av kirka i det samme sinnet som det jeg selv en gang hadde tenkt å forlate Ten Sing-øvelsen med, kommer tilbake. Jeg håper at Den norske kirke blir et sted der alle kan komme med livene sine på en verdig måte.
Aktiviteter
Bli med
Om oss
Støtt oss
Kontakt oss