Amalie Hansen Kristiansen er elev ved Folkehøgskolen Nord-Norge, og skolen betyr alt. Før var hun usikker og fokuserte mer på hva hun ikke fikk til. Tiden på folkehøgskolen har endret henne og gitt tyngden til å si hva hun virkelig mener. Vi spurte om Amalie om å dele noen tanker om storaksjonen utenfor Stortinget 8. oktober. Dette er Amalies historie.
- Jeg satt 26 timer på buss fra Tromsø til Oslo, for å sove i lávvu utenfor Stortinget i 5 døgn. Jeg ville demonstrere mot menneskerettighetsbruddet som regjeringen har gjort.
Den enstemmige høyesterettsdom har fastslått at vindmøllene som er plassert på Fosen er brudd på menneskerettighetene. Som fersk aksjonist står jeg og andre støttespillere sammen i solidaritet for reindriftsutøverne på Fosen.
Reindrift er et av språkene og kulturbærende næringene vi har igjen. De har klart å bevare mer av den samiske kulturen enn de samiske områdene på kysten har klart i sapmi. Derfor er det veldig viktig for oss som har mistet språk og kultur, at man kan ta tilbake og bevare det vi har. Når dette menneskerettighetsbruddet pågår står alt dette i fare. Derfor kan man vel si at det er en fortsettelse på fornorskningen.
Reindrift er mer enn en næring. Det tar vare på verdier og verdensbildet de samiske miljøene har, som for eksempel at vi mennesker er en del av naturen og ikke over den.
Urfolksrettigheter er også menneskerettigheter, som bør bli respektert. Vi har et slagord på aksjonene som lyder: "urfolksrett er ikke valgfritt, staten har ikke gjort en dritt.” Vi prøver å bevare det forfedrene våre har kjempet for i generasjoner. Vi mister tillit til regjeringen når de kan holde på slik som de har gjort uten noen konsekvenser. Det er veldig skremmende, for da kan det hende at dette ikke er et engangstilfelle - og at de tror at de kan fortsette å gjøre lignende typer overgrep mot oss.
Under aksjonen møtte jeg andre reinsdyreiere som ble med å demonstrere fordi de er redde for at deres livsgrunnlag kan bli ødelagt fordi noen politikere er pengegriske. Jeg har møtt demonstranter fra Altaopprøret og de som ble nektet å prate samisk på skolen. Jeg møtte dem som sultestreiket i en làvvu i en uke utenfor Stortinget i 1979. Det er nå neste generasjon som må ta kampen videre. Denne gangen var det ni làvvuer utenfor Stortinget, men vi sultet ikke eller skadet oss ikke for å bli tatt alvorlig, men vi tok i bruk sivil ulydighet. Vi sov utenfor Stortinget, ikke fordi vi ville, men fordi vi føler at vi ikke har noen valg. Vi har mistet alt for mye, og det gjør vondt.
Da jeg fikk vite at det skulle være enda en storaksjon den 8. oktober, dro jeg på sivil ulydighet-kurs som Márjá Karlsen hadde i forbindelse med turneene Natur og ungdom arrangerte. En av hovedgrunnene til at jeg bestemte meg for å dra, var fordi jeg ikke var der i februar/mars på 500-dagers markeringen. Det var veldig tungt for meg å se på. Fordi jeg ikke var der, så fikk jeg en følelse av at jeg ikke fikk bidratt som jeg ville. Jeg var takknemlig for at jeg kunne dra på 2 års markeringen. Jeg og mine med-aksjonister fikk en følelse av samhold av å kunne møte andre som kjente på de samme følelsene og de samme verdiene og behovet for å hjelpe til, som meg selv. Jeg følte meg mindre alene i det, man følte en styrke i lag. Vi gråt, lo, klemte og var takknemlig for det fellesskapet vi fikk, selv om omstendighetene var som de var.
Folkehøgskolen Nord-Norge betyr alt for meg. Denne skolen har endret meg. Jeg har blitt et helt nytt menneske. Før jeg begynte her var jeg usikker på meg selv. Jeg hadde mer vonde tanker om meg selv, for eksempel hva jeg ikke kunne, framfor hva jeg kan gjøre. Nå har jeg mer selvtillit og ser på livet med mer glede enn det jeg gjorde før.
Jeg går andre året på luftsport. Jeg har høydeskrekk, men det at du har et rom til å utfordre deg selv og trosse fryktene dine, har vært helt fantastisk. jeg har gjort ting jeg aldri skulle trodd jeg ville kommet til å gjøre. Nå elsker jeg alt med luftsport, selv om jeg ikke har blitt kvitt høydeskrekken.
Det er fantastisk å ha motivasjon og kunne se seg selv i et bedre lys. Jeg kan si ting som jeg mener med mer tyngde, og det er veldig befriende. Når jeg dro på demonstrasjonen så turte jeg det, akkurat fordi jeg har blitt mer trygg på meg selv. Folkehøgskolen Nord-Norge er på et samisk område, det har virkelig hjulpet meg til å finne min samiske identitet. Jeg har fått lærerere som bryr seg og venner for livet. De har støttet meg hele veien for å kunne dra til demonstrasjonen nede i Oslo, og uten denne forståelsen hadde jeg aldri klart det.
I tillegg fikk jeg enorm styrke og pågangsmot fra de fine telefonsamtalene fra vennene mine på skolen, og verdens beste rektor som sendte meg støttende meldinger.
Det er rart å tenke på at for ett år siden så var jeg på et helt annet stadie i livet. Jeg føler at jeg kan være meg selv og det setter jeg pris på. Folkehøgskolen Nord-Norge er ikke bare en vanlig skole, men heller mennesker som ser deg. Det går ikke én dag uten at jeg får en klem fra en elev eller en lærer. Og selv om det er litt klisje så er det ingen andre ord som passer bedre enn «familie».
Ikke en dag går uten at jeg ser tilbake på øyeblikket jeg sendte søknaden min og smiler.