KFUK-KFUM 130 ÅR: DEN KANAANEISKE KVINNENS KAMP

Hvem er denne Kanaaneiske kvinnen? Hun er kvinnen som går nedover den skitne veien i Calcutta. Hun er moren til den politiske fangen i Seoul. Hun er den gamle arbeideren på en tekstilfabrikk i Hong Kong. Hun er moren til den jenta som er prostituert i Jarkarta, Taipei eller Chiang Mai. Hun er også den som overlevde Hiroshima.  Denne kvinnen er den fattigste av de fattige. Den mest undertrykte av de undertrykte. Hun er på hvert hjørne i Asia og fyller den tredje verden. Slik beskriver den kjente feministteologen Kwok Pui-Lan den kanaaneiske kvinnen for noen år tilbake.

Andakten er skrevet av Stine Kiil Saga, prest i Haslum menighet i Bærum, med utgangspunkt i bibelteksten om den kanaaneiske kvinnen, hentet fra Matteusevangeliet, kapittel 15, versene 21-28. 

Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.

Hvem er den kanaaneiske kvinnen?

I dag kan man også si: Hun er den gravide syriske flyktningen i Aleppo. Hun er den kongolesiske kvinnen på en ranglete båt på vei mot Italia. Hun er den gamle romani kvinnen som tigger utenfor kirka der jeg bor. Hun fyller virkelig verden, men hun er ikke bare et offer. Denne kvinnen godtar nemlig ikke dritt fra Jesus. Hun krever helbredelse for datteren sin. Hun er ikke bare et objekt. Hun er et subjekt i eget liv som handler og som utfordrer både oss og Jesus. Og det trengs, tenker jeg. 

EN JESUS SOM IKKE ER TIL Å KJENNE IGJEN

Denne fortellingen utfordrer virkelig det bilde vi liker å tegne av Jesus. Vi er vant til å fortelle om en Jesus som stiller seg på siden til de som trenger hjelp, en Jesus som reiser opp de svake og undertrykte, og inkluderer de som er utenfor. For vi ønsker oss en Jesus vi kan identifisere oss med og som utfordrer oss til handling og solidaritet med de fattige og svake. Men her får vi en Jesus som vi ikke kjenner igjen. Jesus er avvisende, kald og diskriminerer den kanaaneiske kvinnen. Hørte vi riktig? Blir den kanaaneiske kvinnen virkelig kalt en hund? 

EN OUTSIDER SÅRBAR FOR MAKTMISBRUK

Vi vet ikke en gang navnet hennes. Hun er en outsider, en som er utenfor fellesskapet. Hun er kvinne – en med lav status og posisjon i samtiden, hun blir definert som en hedning, en ikke-troende utenfor den jødiske religion og hun har en syk datter, som blir sett på som uren. Hun er rett og slett en ganske uviktig person for de med makt. Disiplene illustrerer også dette, når de sier: bli ferdig med henne – hun roper etter oss, hun er så slitsom! Hennes posisjon som kvinne, som kanaaneer med denne syke datteren, gjør henne, som så mange andre mennesker i vår verden, sårbar for overgrep og maktmisbruk. Og det er kanskje dette som utfordrer oss mest. 

GUD SELV SKIFTER MENING

For det blir et hån mot henne, og alle mennesker som er i hennes posisjon, å ignorere det som gjør at hun har blitt plassert utenfor maktsenteret og hvem som betyr noe. Hun er et menneske som har noe å kjempe for, og som krever sin rett til å bli behandlet som et fullverdig menneske. Ja, hun tar Jesu ord og billedbruk og snur dem på en måte som gjør at Jesus – Gud selv skifter mening! 

TVINGER OSS TIL Å STILLE NYE SPØRSMÅL

Det er ingen tvil om at dagens prekentekst pirker borti noe ubehagelig. Hvem er uviktig i dag? Hvem er ubetydelig? Hvem ignoreres?

Jeg tror vi trenger den uroen den kanaaneiske kvinnen kommer med i møte med det hellige. Det tvinger oss til å se en gang til og til å stille nye spørsmål. Hvis vi ikke stiller spørsmål ved ekskluderingen av den kanaaneiske kvinnen, godtar vi at det ikke stilles spørsmål ved at mennesker også i dag blir ekskludert på bakgrunn av sitt kjønn, etnisitet eller lignende. 

STEMMER SOM UTFORDRER OSS

For den kanaaneiske kvinnens kamp henger sammen med alle andre menneskers kamp for å bli hørt. Overalt finnes kvinner og menn som kjemper for å bli hørt. Som kjemper for sin rett til trygghet, å få dekket de basale behov og for menneskerettigheter. Stemmer som utfordrer oss som kirke og som enkeltmennesker til å la oss forandre. I møtene med de uviktige, de uten spalteplass eller definisjonsmakt kan vi selv forandres og forvandles. Og slik Gud blir forandret i møte med den kanaaneiske kvinnen, tror jeg. Hun også forandres i møte med våre rop, våre tårer og våre bønner. 

▲ til toppen